Høsten i Irland er sterkt undervurdert

Flere av de tidligere TGA-turene har nok vært preget av rimelig tett program med marginalt rom for utenomsportslig aktivitet

Dette var en golftur fullstendig blottet for stress og mas. Etter en lang og god natt i komfortable senger, kunne vi bedagelig gni søvnen ut av øynene i nitiden, og tusle rolig ned til frokostsalen. Der ble vi møtt av et vell av herligheter i en frokostbuffet med alt fra real irish breakfast til frukt og danske wienerbrød. Småpraten gikk lett og uanstrengt, mens vi gløttet ut av vinduet på et regntungt landskap der skyene var i ferd med å sprekke opp. Da vår private sjårfør svingte minibussen opp foran Clontarf Castle i 11 tiden, var alle så laid back at det var nærmest umulig å observere den minste antydning til nervøse rykninger eller spastiske bevegelser, eller noen som helst annen opparbeidet spenning i forkant av den offisielle jubileumsturneringen.

Mens bussen kjørte langsmed sjøen den snaue halvtimes turen mot golfbanen, kunne vi bivåne at solen tittet frem. Og ved ankomst til Portmarnock Golf Links føltes det mer som en overraskende positiv vårdag enn en rufsete høstdag midt i oktober.

Forsamlingen tuslet obligatorisk inn i proshoppen for å sikle på effekter og bekledning med ditto påsydde emblemer fra den ærverdige golfklubben. Og Morten kjøpte som vanlig et nytt golfantrekk for runden, funnet på det stivt overprisede rabattstativet, som gjorde at dagens windstopper neppe kostet mer enn tre ganger så mye som i Norge.

Deretter bar det inn i klubbens restaurant og pub, der vi møtte David, turoperatøren som hadde sydd sammen jubileumsreisen for oss. Muligvis trodde han at vi var en sammensetning av hakket mer habile golfspillere (og kanskje har noen har oversolgt ferdighetsnivået i forkant), men intensjonen var å formidle et budskap som vi kunne markedsføre til vårt norske nettverk av profesjonelle golfvenner etter hjemkomst (yeah right). Han var uansett en høflig og hyggelig kar, som hadde reist i timesvis for å møte oss. Det skal han jo ha kred for.

Da  vi omsider fikk somlet oss ut på banen, var det blitt tilnærmet full (norsk) sommer, og praktanlegget lå badet i solskinn foran oss. Oppvarmingsområdet bestod av en formidabel chippinggreen og en enda større puttinggreen, og vi skjønte straks at nærspillet kom til å bli minst like utfordrende som dagen før. Her var det snakk om superraske greener i et bølgende landskap av perfekt gressplen uten en eneste ujevnhet. Driving rangen var byttet ut med et nett, og med kun to meters synlig ballbane etter testslaget, var godfølelsen tilbake: det gikk jo snorrett! I hvert fall de to metrene man kunne observere.

Vi hadde fortsatt masse tid før teeoff, og forespurte starteren om vi kanskje kunne gå ut tidligere? Etter å ha konstatert at en annen turneringsgruppe (trolig hakket mer profesjonell enn vår egen) ikke dukket opp til avtalt tid, ble vi gitt dispensasjon til å slå ut. Raskt. Selv om nervene og ærbødigheten burde ligget tykt utenpå i samme øyeblikk, viste flertallet unormalt lave skuldre sammenliknet med tidligere førsteutslag, for eksempel i Skottland. Etter et par mullgans var vi plutselig i gang med den offisielle delen av programmet. Øystein, Per Anders, Morten og Preben fikk gå først, Trond, Trym og John Thomas fulgte hakk i hæl.

Banen var praktfull, med langt åpnere fairways enn dagen før. Likevel hadde den det samme, ugjennomtrengelige villnisset like utenfor det anbefalte spilleområdet, samt bunnløse bunkere som ofte medførte støtteslag mot flaggretningen.

Men selv om dette var en typisk linksbane med storhavet inn fra øst, var vinden overraskende laber og flau. Noen av golferne kastet sågar ullgenseren og nøt golfing i bare skjorteermene.

Det var mye bra golfing på runden. Trond viste innimellom normalt høy standard, og kunne blant annet notere seg for closest-to-pin og birdie i en av de viktige delkonkurransene. Men det var absolutt flere som viste stabil golfing, både John Thomas og Trym var tidvis i flytsonen. Det var nærmest umulig å spå utfallet av jubileumsrunden.

På den andre enden av skalaen var det også andre incidenter å bite seg merke i. Foruten noe utagerende frustrasjon og kølleslenging fra Prebens side, var det interessant å observere at Morten slet med å erindre de gode gamle golfreglene som omhandler provisorisk ball. Etter to utslag som hhv første- og tredjeslag fra tee, var Morten så heldig/uheldig å gjenfinne sin første ball. Men siden den lå litt ugunstig til, ble den raskt puttet i lommen for heller å fokusere på andreballen som lå perfekt i fairway. Da John Thomas kom til å bemerke uregelmessigheter om slag på feil ball ifm fjerdeslaget, ble Mortens andreball kjapt byttet ut med førsteballen som lå i lommen, i ubegrunnet håp om at det skulle gjøre situasjonen noe bedre. Dette kunne lett blitt til en festlig munterhet, men i stedet medførte det både hektisk munnhuggeri og forsiktig antydninger til håndgemen. Dette kunne så absolutt ikke gå helt upåaktet hen, og hendelsen ble selvsagt rippet opp i under premieseremonien senere utpå kvelden. Kunne det medføre straffeslag og sågar diskvalifikasjon i en offisiell turnering, for aller første gang i historien? Komiteen skulle få noe å bryne seg på før resultatlisten skulle legges frem.

På  rundens aller siste hull skulle det konkurreres om lengste utslag, og sannelig dro ikke Trond til med det lengste strået (eller utslaget) her også. Mye kunne jo tyde på at det ble nok en toppnotering i Tronds lange seiersrekke, selv om det hakket litt mot slutten?

Mens vi spilte de siste hullene på runden, trakk skyene igjen inn over landskapet. Det spilte mindre rolle, vi hadde fått en fantastisk golfdag som kunne noteres i minneboken - med hjerte i margen.

Hele feltet samlet seg i klubbhuset etter runden, for en irsk whiskey og litt sladder.

Etter at seremonimestrene hadde fått handlet inn litt priseffekter i proshoppen, ble vi atter fraktet tilbake til hotellet av vår trofaste sjåfør, Seamus. Snart vanket det bankett.