Fra bankett til Temple Bar

Det hadde vært en drømmedag på Portmarnock Golf Links, komiteen måtte finregne scorene for å kåre en vinner

Komiteen hadde håndplukket Trond og Preben til å lede kveldens premieseremoni. De to utvalgte hadde vist moderasjon i proshoppen etter turneringsrunden, og kun handlet nødvendigheter som ballmarkører og andre billigeffekter. Men premier skulle det bli.

Etter en god dusj og litt avslapping på rommet, kunne samtlige ikle seg festantrekket og trekke ned i resepsjonsområdet for både premieutdeling og bankett. Her stod det allerede linet opp 7 long islands, tradisjonen tro. Og etter at flere vittigheter fra dagens runde var utvekslet, ble det musestille da seremonimester Preben kremtet og tok ordet først. Det var nemlig den andre seremonimesteren, Trond, som stakk av med seirene i både closest-to-pin og longest drive, sistnevnte med et 250 meter langt utslag nedover fairway.

Det hersket uenighet innad i komiteen om tildeling av hedersprisen (her var det flere åpenbart velegnede kandidater å velge i blant). Beslutningen gikk til sist i Mortens favør, for hans eskapader og forvirring rundt førsteball og andreball, provisorisk ball og gjeldende ball i spill, og ikke minst hans intense og opphissede overbevisning om at det måtte ha tilkommet aldeles nye golfregler som han aldri før hadde hørt om. John Thomas fikk anledning til å skvære opp etter tumultene på fairway, og stod selv for overrekkelse av hederstrofeet til sin tidligere sambygdning. Eventuelle antydninger om diskvalifikasjon eller straffeslag ble kontant avvist av komiteen, i TGA skal det være romslig takhøyde for distré feiltolkninger og bisarre misforståelser, så lenge det spilles med glimt i øyet og smilet på lur. God stemning!

Resultatlisten ble som vanlig snudd på hodet, og deltakerpremier ble rundhåndet utdelt til samtlige av de tilstedeværende, under høytlesning av dagens stablefordpoeng. Noe overraskende dukket Tronds navn opp aller først; han som normalt er knallsterk på alle høsttourer endte faktisk jumbo. Og etter noen jevne middelhavsfarere, var det to personer som utmerket seg med hvert sitt solide scorekort, et ørlite hav foran øvrigheten. Akkurat som i på vårturen til Sandefjord i 2015, stod det mellom John Thomas og Trym. Men denne gangen viste Trym seg som den sterkeste av de to (selv uten 75%-regelen), og ble dermed utropt som seierherre på jubileumsturen! Komiteen gratulerer på det varmeste, well done old sport!

Resultater TGA H16 Dublin

1. Trym         15 + 21 = 36
2. John Thomas  18 + 16 = 34
3. Øystein      14 + 14 = 28
4. Per Anders   12 + 16 = 28
5. Morten       13 + 14 = 27
6. Preben        9 + 16 = 25
7. Trond        16 +  8 = 24

Tronds totale havari på de siste ni hullene ble lystig kommentert, og deretter raskt glemt. For nå var det snakk om å snøre på seg pub-til-pub-skoene og bestille et par taxier som kunne ta oss ned til sentrum av Dublin. Igjen hadde himmelens sluser åpnet seg, og det tegnet til å bli en særs fuktig aften i den irske hovedstaden. I dobbel forstand.

Første stopp på programmet var imidlertid bespisning på den famøse og anerkjente Fade Street Social, midt i det mest pulserende og hektiske utelivsområdet i Dublin. Etablissementet var et relativt moderne spisested, lyst og høyt under taket, med massevis av bord tett i tett og ditto gjester, samt et øredøvende lydnivå av et annet kaliber, så intenst at det faktisk var nærmest umulig å høre noe fra sidemannen (han som satt bortenfor kunne du bare glemme). Basert på gestikulering og ampert kroppsspråk, kunne man observere at Trond og John Thomas tok aktivt lederansvar for matbestillingen. Ikke lenge etter dukket et assortert utvalg av storfe på bordet, langt mørere og mer smakfullt velsmakende enn hotellmiddagen kvelden i forveien, samt med flust av interessante side orders. Og som vanlig fikk Øystein plukke ut en passende rødvin for anledningen.

Etter noen timers vining & dining, bar det atter ut i den regntunge høstnatten. Men denne gangen kun et par kvartaler, gjennom overfylte gågater av lystige turister og en og annen lokal ølhund. Reiselederen var målrettet og peilet oss inn på byens mest omtalte pub, the Temple Bar, som faktisk har gitt navn til hele bardistriktet.

Om det var mange mennesker i gatene, hersket det totale kaos inne på Temple Bar. En rekke små rom etter hverandre var fyllt til randen av svette, pyntede kropper med mørkt øl i glassene. Mens noen ønsket å gynge taktfast til fele, gitar og en barmfager budeie som sang kjente og kjære irske drikkeviser i ett av rommene, kunne man klenge seg innpå noen berusede ungpiker og småflørte i et annet, eller bare dingle over en bardisk og skravle med gamle golfkompiser i et tredje, og kjenne at man hygget seg selv om man kanskje var blitt pittelittegrann voksen på sine eldre dager.

Noen valgte ytterligere en pub-til-pub-runde for å trekke inn den irske atmosfæren i fullt monn. En liten time over midnatt returnerte imidlertid den første taxi'en tilbake mot Clontarf Castle med en ladning slitne golfere, og ikke fryktelig lenge etter fulgte taxi nummer to med de noe mer utholdende utelivsfarerne. Søndag var det klart for siste runde med linksgolf for denne gang. For enkelte.