Banketten overgikk premieseremonien

At seierstrofeet uteble til premieseremonien, er selvsagt en utilgivelig blemme. Men banketten var en soleklar innertier

Premieutdelingen ble avholdt i hotellets bar, kyndig ledet av seremonimester Trym. Velsmakende long islands var bragt til bords, og mørke blazere så langt øyet kunne se. Tilsynelatende var alle statutter fulgt til punkt og prikke. Scorekortene var finregnet og kontrollert, uten benkeforslag om 75%-regel eller andre spissfindigheter fra salen. Spenningen var til å ta og føle på, men muligens uten grunn? Ingen hadde klart å havne på greenen i closest-to-pin konkurransen, selv etter to forsøk. Og da Steinar spilte ut aller sist i longest drive konkurransen, var den fortsatt jomfruelig blottet for forstyrrende golfballer. Han kunne dermed pitche ut på fairway'en med driveren sin, og sanke inn velfortjent honnør for tidenes korteste longest drive.

Med høstens magre startfelt var det 60% sjanse for å havne på pallen. Likevel ble listen snudd på hodet og møysommelig opplest fra bunnen for å bevare spenningsmomentet. Det var imidlertid ingen bombe at Trond dro i land seieren, og dermed kunne innkassere sin åttende seier i TGA-sammenheng. Det er smått imponerende, vi bøyer oss i hatten!

THA H15
1) Trond        40
2) Steinar      35
3) Per Anders   35
4) Øystein      32
5) Trym         26

Trond gratuleres for seieren, men vi beklager samtidig at han ikke fikk anledning til å heve det gylne trofeet over hodet. Fritt etter ordtaket om bukken og havresekken, valgte komiteen å fraskrive seg enhvert ansvar og skyld for miseren, og tildele hederstrofeet til forhenværende mester John Thomas in absentum for manglende overlevering til komiteen før avreise. Dette må da betraktes som en skandale!

Deretter bar det igen ut i sommernatten i midten av oktober, for bankett. Med gårsdagens gatevandring etter egnet tapas spisested i minne, ble lørdagskvelden kronet med fulltreffer på første forsøk. Ramses restaurant hadde alt som kunne forventes, og enda litt til. Restauranten var typisk upscale maksimalistisk moderne, og hadde etter sigende Real Madrids superstjerner på fast gjesteliste. Og da har det jo ingen hensikt å tenke på sluttregningen. Baren i første etasje kunne fremvise et utsøkt kvinnelig klientell som var den spanske hovedstaden verdig, og med egen club i kjelleretasjen (som noen oppdaget litt sent), var det vel enkelte i reisefølget som slett ikke følte noe sitrende behov for å vandre gatelangs akkurat denne natten.